My Nocturnal Realm of Loneliness

:

RULES: 1. Put your music player on shuffle. 2. For each question, press the next button to get your answer. 3. YOU MUST WRITE THAT SONG NAME DOWN NO MATTER HOW SILLY IT SOUNDS!!! IF SOMEONE SAYS "IS THIS OKAY" YOU SAY The Piano Duet WHAT WOULD BEST DESCRIBE YOUR PERSONALITY? This is Halloween WHAT DO YOU LIKE IN A GUY/GIRL? You wll come HOW DO YOU FEEL TODAY? I wanna Be Somebody WHAT IS YOUR LIFE'S PURPOSE? Crimson Rider WHAT IS YOUR MOTTO? The Throne of Tragedy WHAT DO YOUR FRIENDS THINK OF YOU? Slayer of Light (mwhahaha) WHAT DO YOU THINK OF YOUR PARENTS? For You WHAT DO YOU THINK ABOUT VERY OFTEN? Lie WHAT DO YOU THINK OF YOUR BESTIE? Preacher Man WHAT DO YOU THINK OF THE PERSON YOU LIKE? Blinded no More WHAT IS YOUR LIFE STORY? One WHAT DO YOU WANT TO BE WHEN YOU GROW UP? The White Tree WHAT DO YOU THINK WHEN YOU SEE THE PERSON YOU LIKE? Swanheart WHAT DO YOUR PARENTS THINK OF YOU? The Seven Sunrays enlight my Paradise WHAT WILL YOU DANCE TO AT YOUR WEDDING? The Dark Castle in the Deep Forest (WTF!?!?! XD ) WHAT WILL THEY PLAY AT YOUR FUNERAL? Strength and Honour WHAT IS YOUR HOBBY/INTEREST? Burn WHAT IS YOUR BIGGEST FEAR? Kidnap the Sandyclaws WHAT IS YOUR BIGGEST SECRET? To Hope is to Fear WHAT DO YOU THINK OF YOUR FRIENDS? You Looked Into my Eyes WHAT SONG WILL BE THE SUBJECT WHEN YOU REPOST : Drømmeland       (yes, this is the kind of thing I do when I'm bored :P )

Sometimes, there are films you've looked forward to for ages, and of course, as a result of living in a little hick-town, those films tend to arrive only about a month before they hit the DVD-market - if Gjøvik cinema choose to show the at all, that is. I was lucky this time, I've been looking forward to Pan's Labyrinth for ages

 

I think I just discovered the adult-version of Narnia...

 

And no, there aren't any sex-scenes in this movie at all, sorry to disappoint you there, but there's one very vital pregnancy. It's the year 1944 and right after the Spanish civil war, Spain is under fascist-rule. Little Ofelia's father was killed during this war, but in the meanwhile, her mother got pregnant with the up-and-coming fascist-captain Vidal. They marry and are taken to his place. Little Ofelia's greatest joy is to read, then especially fairy-tales about roses of immortality, little fairies and big, furry fauns. This is a great comfort to her, since her mother's health is getting worse by every day and captain Vidal proves to be emotionless, fanatic and cruel monster of a man.

One night, a fairy in the disguise of a mantis guides her to a labyrinth in the back-garden. She is led down the stairs to something that looks like an old place of worship. Here, she encounters a two metres tall faun (Pan) that tells her she is the long lost princess Moanna who has finally returned in human form to once again become princess of the underworld, but to return, she must fulfill three dangerous tasks before the next full moon rises.

In the meanwhile, the birth of her little brother draws near, and so are the communist-guerilla soldiers.

At first glance, this might sound like the Spanish Narnia, and of course, we meet a sweet, innocent little girl (who in fact DOES look quite a bit like Lucy Pevensie) who is taken into an imaginary place and meets a big furry faun and these events makes her able to put the cruelties of war at a distance. This is not a sweet children's tale, though. Yes, Pan's Labyrinth is one of the most stunning films I've seen a while, but the sceneries aren't the snow-clad wonderlands filled with the Christian allegories of C.S. Lewis, but rather a gothic fantasy-tale which is terribly beautiful, but gruesome at the same time. This film is also left open for more interpretations, and I will stop comparing it with Narnia from here. The war-part plays an important part in this film as well, and the side-plot where the the house-maid Mercedes and the doctor are helping the red guerilla is just as nerve-racking as Ofelia's dangerous quest. And yes, there are war-atrocities, bloody birth- and amputation-scenes which might wonder how a young girl can be able to stand all this. This makes you wonder if the faun and the underworld are just spawn of her own imagination, something which can be supported in a scene where Ofelia is chased into the labrinth by Vidal, she encounters the faun which obviously is invisible to him. But then again, these interpretations ruins a bit of the fun and since it's labelled a fantasy-film, I stick to the explanation, that fairytale-creatures often are invisible to those who have lost their innocence, like in Narnia, where the kids can't enter the closet once they've grown too old (woops..)

The fantasy-elements also extols the atrocities of war - what is the worst for a little girl - a huge, child-eating creature with its eyes in its palms that lures children to the great feast in his den only in order to eat them, or a fascist-asshole she has to call her father and who stabs a young man, barely more than a boy, to death with a broken bottle and then shoots his father, without making an expression, suspecting them being communist-sympathizers. And when discovering they were simply farmers hunting rabbits for their sick daughters and sisters, he merely scolds his troopers for wasting his time, goes back to his office and puts on some cheery, Spanish music.

Another thing is that this may not be such a pure fantasy-film as some people might expect, since the fantasy-elements are very well blended into the plot which takes place at the Vidal-headquarter, but in this case, that isn't necessarily a negative thing. Another interesting aspect is Mercedes' remark about how one never should trust a faun. Surely, the big faun looks a bit creepy when he sneaks around in Ofelia's bedroom at night with his typical horror-movie moves with entish qualities and the legend itself says that Moanna herself fled the Underworld in order to see the light, but then again, is the Underworld such a bad place, or does its inhabitants and history only take colour of the atrocities of the human world?

 

 Pan's Labyrinth is one of the best films I've seen in a long time, in fact, I haven't even been to the cinema for a long time, but that's a different part of the story. Even though the end of Ofelia's quest is one you possibly may not like, depending on how you interpret the film, this is really beautiful in a really sinister way. The soundtrack is also one of the most beautiful I've heard in a long time. I know it won an Academy Award as well, even though judgements made by some American twits with way too much money in their wallets isn't something I pay much attention to, I'm pretty certain that it was a well-made decision.

Pan's Labyrinth is in many ways a different kind of fantasy-film. It isn't a heroic and epic tale like the Lord of the Rings or a sweet children's tale like Narnia. It's dark, beautiful, frightening (not in the sense of jumping-in-your-chair, though) and has a gothic south-European quality that makes me feel like I've been transferred to a Moonspell-song.

 

Watch out, Hollywood, in the year 2007, there are many nations who can do things way better than you ;)

 

 

 

 

Det er kaldt ute nå.

Sinnsykt kaldt.

Så kaldt at hvis man er ute for lenge kan oppstå problemer med taleredskapet.

Slik som når man har skøyter i gymtimen.

Det kan bli komisk...

 

[Setting: Skøytebane. Meg, Magda, Linda, Ruth og Mina vaser rundt på isen]

 

Magda: Hvordan begynte du å lespe så fælt da?

Linda: Hun lesber no jævlig. HUN GRAFSA!!!! (oversettelse: isen var glatt)

 

Det er også utrolig gøy å lage snøengler på isen. Særlig hvis du gjør dem om til snødjevler etterpå og lager ekte avgudsalter på skøyteisen. Da blir gymlærer oppgitt. :D (Slemme Ruth måtte skøyte over FINE snødemonen med horn, hale, gaffel og det hele som jeg og Linda hadde lagd!) Dessuten skal Linda-saken etterforskes, selv om bevismaterialet forsvant. :p

 

Tudelidu!

 

 

Jeg bestemte meg for å skrive litt her igjen siden det er så lenge siden sist. En kan jo lure på hva som har foregått i min verden i mellomtider. Ikke at livet mitt verken er særlig spennende eller ekstraordinært, men om du først har begynt å lese, regner jeg med at du ikke gir helt faen i hvert fall.

 

Jeg lever. Jeg lever faktisk mer enn jeg kan huske å ha gjort på evig lenge. Faktisk lever jeg så mye at jeg faktisk begynner å tro at jeg er i live. Også er jeg glad i sjokoladeis. Jeg skulle fortsatt gjerne hatt mer tilgang på sjokoladeis, særlig siden det har begynt å bli mindre jordbæris, men jeg overlever. Men det siste jeg gjør er å klage. Sjokoladeis er toppen. Helt toppen.

 

Egentlig har jeg ikke sagt hva jeg foretar meg om dagen, og strengt tatt gjør jeg ikke så veldig mye spennende heller. Rutiner er aldri noe som er spennende å høre om. Men rutiner har brudd, og det er de som gjør rutinene helt ok. Også i dag er det akkurat en måned til jeg fyller 18. Det er litt skummel tanke, egentlig. Om en måned er jeg ikke lenger et barn i følge norsk lov, selv om jeg vet at inni meg kommer jeg alltid til å være litt barn. Jeg forventer ikke at attenårsdagen min skal endre tilværelsen som en storm over natten, men jeg håper i det minste på en forandringens bris. Jeg forlanger den, rettere sagt.

 

 

 

Jeg kjeder meg.

:p

A long time since I wrote anything but film-reviews in English, but I think it's better off this way.

 

Hmm... It appears I haven't written a thing since last year! ;p

 

Anyways... A new year, new possibilities, blah blah blah and all those other clichés. Point being, I had actually planned to write this entry yesterday, but it appears I didn't get the time. I'm extremely tired right now, even if I didn't drink much yesterday.

Perhaps I should jump right to my point. Thoughts of the past year. 2006 has for both good and bad been a very special year for me. It's gone now, and it's somewhat a bit safer to talk about something you're sure about won't return again.

One year ago, I was one year younger, had one year less of experiences. That was the first of January 2006. The first of January 2006 is a date I personally can't remember, it's strange how much which simply slips away from your mind in a span of 365 days. Some things won't slip away, and that's for sure. What I know for certain, though, is that on that date, I wouldn't have guessed that the period from about April to October/November would be the worst I've ever had my entire life (yes, I actually write that here, since - as I said - it's easier to talk about those who won't come back to look you over your shoulder), neither would I have known that December would be the month I've never felt happier. So, 2006 has been a year of outer extremes, I guess. It's been a year where more than half of it was spent chasing for something which I know by now never could have ended in anything good. It's been a year where some friendships have come to a definite end, others have grown stronger than ever and others again have been both challenged and left changed. I've also - perhaps for the first time - really felt and experienced how one disappointment might open your eyes to something better.

 

One single grain can tip the scale

What doesn't kill you only makes you stronger.

 

I also know I've changed a lot as a person for both better and worse, I've also become more defined in my views.

 

First, I thought I should write something in person to all the people who have meant a lot to me during the past year, but then again, leaving someone out (which could happen pretty quick when there are many people to mentioned) would be so wrong, I'd rather leave a message here. THose who know me should find something here.

 

All those who are dear to me, from near or far, real-life friends or web-friends should know they are never forgotten. All of you have seen different sides of me and I've seen different sides of you, but what has survived in our hearts should still be left strong.

 

A happy new year to all of you!

 

Over and out!

 

 

 

So, this is part one of the biggybig weekend-blog. Since I write my reviews in English, I keep the entire blog in English.

 

Hmmm.. Well! Yeah..

 

Dragons are nice animals. A shame most people think they don't exist (I'm quite certain that they do. ;p), and there are WAAAAY too few films with dragons in them. THat's why I out of pure principles have to watch a new film with dragons in it. And since Frida is my fellow packmate and dragon-lover we figured out to watch Eragon together this day.

 

First, we went to Gjøvik and I finally got my mp3-player back from service after nearly FIVE weeks (f*ck Apple). *huggles mp3-player*

Then, there was just some time left to kill, and that time was mostly killed at Platekompaniet. ;p There was also a nice lady (or in fact, she just wanted to sell her book at the bookstore) who gave us hot blackcurrant limonade. yum. ^^

 

Over to Eragon.

 

I feared a situation like when I was going to watch Narnia last year when I actually had to leave the first time I tried because there were no tickets left, but to my greatest surprise, the cinema wasn't even half-full. Well, it was a Friday-night. What to expect really?

 

To be honest, I didn't have more than medium expectations to this film, I just wanted to see a cosy fantasy-film with dragons in it.

And that's more or less what Eragon is. This is the tale about the young boy Eragon who one day finds a mysterious, blue egg in the woods while out for hunting near home.

What he soon learns is that this egg holds the key to his fate and to the entire empire. Years ago, mighty dragonriders rode their dragons in the sky, protecting the peoples of Alagesia, but they grew arrogant, and in the end, a rider named Galbatorix turned against them all and took power over the realm. He ruled ever since with an ironfist and everyone believes his dragon is the last one alive.

Soon, however, the blue egg hatches into a sweet, little dragon, but Eragon is already in danger. Galbatorix' troopers are on the march and know what to look for. Together with the mysterious Brom, he flees to find the Varden, the last resistance.

 

Now, let's see, for those of us who reads some fantasy and keeps an overview on related stuff should see quite a few similarities. I don't even want to LIST the endless LOTR-similarities - just look at Brom and Durza (the evil wizard controlled by the evil ruler - yup another reference) could might as well have been Aragorn and Grima Wormtongue only by looks (Durza also looks a bit like Dani Filth, and to you little Dani-fetishists out there - that isn't a compliment in this case). The language is partly Elvish, and to illustrate where young Paolini has his inspiration from, let me just tell you what the Elvish word for "branches" is - "Kvistr" (kvister = branches in Norwegian). Let me see, I also found similarites with the Belgariad, The Chronicles of Pern, my friend noticed a few from Harry Potter (and even me - a Harry Potter loather with passion recognized a few). Well, the list goes forever on.

 

Visually, Eragon is one of the most stunning films I've seen in a really, really long time. Even if you don't like the story and the numerous rip-offs, the film is so visually beautiful, it's worth it alone. The soundtrack is also nice, though a bit way too pompous from time.

 

As for the actors, there are... Well, okay performances, but it's strange how American the film appears, even though most of the actors speak with British accents. My personal favourite, is the dragon Saphira. What a lovely beast :D Jeremy Irons as Brom also does a pretty good role, even if he reminds me a bit too much of Aragorn (which is even better portrayed by Viggo Mortensen). A shame I haven't read the book (haven't had the time, but will do some time). It's strange how a book of something like 500 pages can be cut down to a film 1 hour and 40 minutes long.

 

Anyways... I think it's hard to rate Eragon. It's really good entertainment, but a little too American in its shape. It's beautiful beyond reason, and the dragon is marvellous, yet nothing new at all. Still, if you like fantasy, you will most probably enjoy Eragon.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Today, I went with Ingunn to Oslo. Somehow, sitting on the bus to Oslo while the sun rises is really relaxing and I was almost certain I would enjoy the day.

The first main-project was to finish the hunt for Christmas-presents, which I think I handled really well. Sometimes, it's strange how you find perfect things while not really looking for them. (No, I won't  reveal anything directly ;P ) I've just learned one thing - NEVER EVER buy HEAVY presents early in the morning and intend to drag them around until you get on the train back home. It's.. Well... Heavy. XD

I also think I found something really good for certain others - personal is such a relative term, but I think a somewhat personal reaction might go for something personal, and if this reaction is connected to an item. Hehe... Nope, still won't reveal anything. ;D

 

It's also ages since last time I saw Jan Tore and it was so good to see him again. It was just... Well, a really good time. Time also flies fast in good company.

(oh - and Indians are really migrating helicopters.. Errrm.. :P)

One of the best days I've had in a really, really long time. Not much more to say really, at least not with words.

 

 

 

Trains are evil... Really, really evil. Stupid train. :p

 

 

 

Sundays are Sundays - boring and useless. What about inventing a brand new kind of day? Like an Un-Sunday, a bit like an un-birthday, just that it's about Sundays instead of birthdays. :P

 

 

Her har vi nok et par fabuleringer rundt julen og julens budskap.

 

Man kan undre seg over hva som egentlig er julens budskap. I alle år har man blitt innprentet at jul er noe vi feirer for da ble Jesus født og halleluja til alle mennesker på jord. Men om vi går julen litt nærmere etter i sømmene kan det diskuteres hvor mye av feiringen som egentlig er av kristen art. Hvis man ser bort ifra den tiden enkelte bruker på å gå i kirka på juleaften (noe stadig færre gidder å bry som om allikevel) er det egentlig fint få tradisjoner som er av kristen natur. Bare navnet "jul" stammer jo fra det gamle navnet for midtvintersblotet, vikingenes midtvinterfeiring (for ikke å snakke om at de fleste andre kulturer også hadde noe tilsvarende). Nissene? (da tenker jeg på de småtrollene som snuser rundt, ikke på sankt Niklas) Juletre?

 

Men nå var det egentlig ikke om jula egentlig var av kristen art jeg skulle snakke om, det var dette med forskjellige julebudskap. Her har vi allerede nevnt to - det kristne og det før-kristne. Det julebudskapet folk flest kanskje er mest kjent med i dag er riktignok kanskje handelstandens julebudskap (: kjøpkjøpkjøp - eller også kalt kommersialisme og kapitalisme). Dette er vel en av mange faktorer som er med gjøre jula til en begredelig tid, men nok om det også.

 

Og når vi er inne på handelstanden og de mange forskjellige julebudskap. Enkelt deler av handelsstanden og private hjem praktiserer også et fjerde og langt mindre kjent julebudskap. Kanskje man til og med kunne betegne det som det omvendte julebudskap? ;P

 

Tadaaa:

 

 

 

I dag ble jeg minnet på en veldig-veldig viktig ting - hvorfor jeg nesten ikke ser på tv lenger og knapt nok har sett mer enn et helt program på noen av våre kommersielle kanaler med mindre jeg har måttet eller absolutt villet. I dag skulle man for en gangs skyld bare på ren f følge visse individer med et nært forhold til hva julen egentlig er sin tv-anbefaling.

 

Man setter seg ned.

 

Man slår på tv-en.

 

Program begynner ikke på en stund.

 

Først måtte man se slutten av et over-glorete talkshow som diskuterte mobilens fremtid og funksjon med en rufse-striglete (finnes det noe ord som er mer passende for følgende beskrivelse) mann og tre kaklehøner. Gøy... KJEMPEgøy...

 

Deretter kom reklamen. Flere sådann i en varierende grad av pinlighet på skalaen fra en til reality. Så overstadig underholdende det må være å se flere av disse hver dag. Noen hadde også fått med seg at i år 2006 (og foregående år også) DATAANIMERER man fjøsnissen!

 

Om jeg så måtte ha blitt villedet et øyeblikk er jeg tilbake på den rette sti. Nå husker jeg så altfor godt hvorfor jeg nesten ikke ser på tv lenger.

Noen ganger stopper alt bare helt opp rundt en. Det er som om alt i nået står stille og i stedet raser alt og alle som noen gang har vært i forbi en. Slike ganger hender det at det går opp for en at ting kanskje har endret seg så mye at man aldri kan komme tilbake slik ting engang var. Ofte er forandring bra og i de fleste tilfeller ønskelig, men forandringer kommer som kjent som oftest når man minst venter det og på en måte man ikke venter/ønsker det. Kanskje litt som Murphys lov?

 

Av og til ser man hvordan ting har blitt og ser at ting kanskje aldri kan bli slik de en gang var og man savner det så utrolig at alt som er i nået virker ubetydelig, i hvert fall når det gjelder akkurat den/de tingene det gjelder. Man er på en måte fanget midt i mellom. Man kommer ikke tilbake der man var og man klarer ikke å nå frem til det man kanskje håpet på.

 

En person sa til meg en gang som svar på hvor forandret verden hadde blitt på mindre enn et år: "Verden forandrer seg aldri, kun personene i den forandrer seg."

Det verste er vel stillstand, men forandring er vel ikke alltid det beste heller. Er det ikke til og med en naturlov at universet drives mot kaos? Hmm... Noe sånt. Jeg husker for å være ærlig ikke. Det er da man kan begynne å gaule "Lost to Apathy" tenker jeg. :p

 

Ord er også en rar ting. En setning kan romme et helt hav av følelser, ord, betydninger, tanker, meninger, men som med hav flest er det bare sjeldent det som er under overflaten kommer frem. Få har sett en storm fra oven og kunnet se alt som befinner seg under.

 

Som nevnt er det visstnok bare mennesker som endrer seg, og jeg liker å tro at bare mennesker og tilnærmede tilfeldigheter styrer ens tilværelse. Man liker ikke Fru Fortuna. Kanskje det er gjensidig? Om hun hadde eksistert virker det i det minste som om hun synes det er aldeles hysterisk og skifte ut en person med en annen. Også tror jeg av og til at hun egentlig heter Murphy og er veldig glad i å spise banan hvis skall hun aldri legger i søppelbøtta? 

 

Som min norsk-lærer ville ha sagt - du må strukturere tankene dine. Eller som jeg ville ha sagt - diffus ist gut.

Jeg tror jeg skal slutte å snuse rundt her i tidlige morgentimer.

 

 

 Mennesker er så forskjellige. Vi oppfører oss så forskjellig. VI gjør så mye forskjellig, tror på så mye forskjellig. Det kan være fristende å påstå at vi er så forskjellige at det blir umulig å sette seg noen fellesnevnere. Det blir jo feil. Enten man tar utgangspunkt i filosofiske, religiøse eller vitenskapelige læresetninger tror jeg ethvert menneske må vedkjenne at ens handlinger har påvirkning på hva man kan forvente seg tilbake. Alle livssyn sier et eller annet om saken, man være seg kristen, muslim, paganist, satanist eller hardbarket ateist. Vi har også en rekke ordtak

 

 

Eller hva med Newton selv?

 

Joda, slike diverse setninger kan tolkes herfra til Hammerfest, og ikke følger de besteme regler heller, og jeg har da alltid vært den første til å påstå at alle regler har unntak, men av og til er det nesten ironisk hvordan sånt slår til.

 

La oss ta et helt idiotisk eksmpel. Sjokoladeis og jordbæris. Jepp, grunnen er enkel. Favorittisen min er sjokoladeis, men jeg liker jordbæris nesten like mye, men om dette angår meg eller bare er tilfeldige rablinger er irrelevant. Jeg bruker bare det første og mest idiotiske eksempelet som dukker opp i hodet mitt.

 

Person en samtaler med person to. Person to har god tilgang på jordbæris, men synes ikke det er nok kos med jordbæris lenger. Person to vil ha sjokoladeis og prøver å forklare sin situasjon for person en.

Person en stiller et ultimatum "Hva vil du heller ha? Så mye jordbæris du noen gang kunne ønske, selv om du kanskje ikke får like mye sjokoladeis, eller verdens største og deiligste sjokoladeis, men samtidig måtte gi avkall på jordbærisen?"

 

Person to gidder ikke svare, siden et sånt ultimatum burde være unødvendig. Det burde være plass til både sjokolade og jordbær, ikke at den ene skulle være helt uoppnåelig når den andre er til stede. Allikevel tenker person to innerst inne at han/hun egentlig helst ville ha den store, evigvarende sjokoladeisen, men har ikke hjerte til å si det høyt, siden vedkommende *vet* at person to er assosierer seg mest med jordbærisen.

Person en mener kanskje også at for en selv burde begge deler være en selvfølge, men tenker ikke over at det ikke passer helt overens med det vedkommende selv sier.

 

Forvirret nå? Litt for diffust? Bra...

Jeg er nemlig diffusiviteten selv. Diffusiviteten er meg. Haha!

 

Kanskje person to aldri ville at det skulle bli slik selv. Person to mener at alle jordbæris-elskere burde få sjokoladeis også, og motsatt, men ville ikke selv ha ødelagt for en person med sjokoladeis eller motsatt. Ikke bevisst.

 

Da er det litt ironisk når person en plutselig har sjokoladeis der, men begynner å bekymre seg over at det ikke er like mye jordbæris tilgjengelig som før, og ikke ser noen som helst (om enn ubevisst) sammenheng mellom det og sine egne uttalelser.

 

 

Jeg høres vel ganske forvirret ut, gjør jeg ikke? Det er så gøy. :p

Og satt inn i en faktisk situasjon burde jo dette stille både person en og to i ganske dårlig lys, alt ettersom hvem man velger å sympatisere med, men begrunnelser for handlinger og uttalelser er jo ikke tilstederværende. Det kan jo være tusen grunner til at person en og to tenker og sier som de gjør, og til syvende og sist bryter med sine egne prinsipper eller mangler forståelse for egne uttalelser utdelt til en selv.

 

Argh.. Så mye tull jeg skriver. :p

 

</kvasifilosofisk møl>

 

Man ser ut til være mer eller mindre velsignet med Oslo-turer i disse dager. I går dro man nemlig dit igjen. ;p

Normalt har jeg et litt anstrengt forhold til klasse/skole-turer som involverer mye tid på buss av den naturlige årsak at 90% av verdens befolkning ser ut til å være gjennomført hjernedøde, min skole SLETTES ikke noe unntak.

Men nå var man en gang fremme og bra var vel det. Først tok man seg frem alene til Sound of Noise (som befinner seg sååååååå langt unna Karl Johan *host* går dit på fem minutter *host*) og hadde det svært så hyggelig med å titte rundt på gøye cd-er helt for seg selv.

 

(disse er veeeeldig pene alle sammen ^^ )

 

 Så var det etterpå å grave opp Linda og Ruth siden man ikke ante hvor man skulle begynne å lete. Til slutt stakk man på Arkaden og surret rundt der en god stund før de dukket opp. Pent skjørt kjøpte man seg også. ^^ Sort tyll-ting med litt sånne fløyelsting på. Det er knekort. Jeg vil ha flere lange skjørt, men det er så vanskelig å finne noen man kan bruke til daglig og som heller ikke koster skjorta. Herregud, så materialistisk jeg høres ut akkurat nå. Kanskje det er leggetid snart. *sjekke klokka* WTF?!?

Deretter skulle man opp til Det Norske Teater og se "Helten på den Grønne Øya". Det var faktisk et ganske gøyalt stykke. Fyll, fanteri, mord og mer faenskap på irsk med masse irsk sang og dans er jo mega-gøy. ^^ Det var kanskje litt langdrygt på begynnelsen, men så tok det seg opp veldig. :D

Så dro man hjem igjen da. ;p

Det er utrolig hvor sulten man kan bli av sånt. :o

 

Jepp, jeg er fullt klar over at jeg skriver verdens mest interessante blogger om dagen

 

 

I know there actually are a couple of people who find it useful when I write English entries, so here's another one (and yes, it does include a film-review ;p )

 

Yesterday (FRIDAY THE 13TH!!!!!!) was a pretty stressful, yet fun day indeed. First of all, I'm really tired of the Norwegian-schoolsystem which finds it useful to give something like four tests a week, and especially all-day Norwegian tests. So boring. Write an essay about "the good life". Gaaaaah. Shoot me.

Anyways, right after school, the infamous Friday the 13th marathon was about to begin. First, Linda, Magda and I hurried down and I bought some haircolour, then Linda and I got on the bus and went home to me, where Linda picked up a whole bunch of CDs which she intended to rip. Then we went down to Lena again and home to Linda where we had a real rush dying my hair, and I've hardly ever experienced such a mess for ages! At least my hair looks decent again, now, though the skin on my head actually is BLUE now (probably very healthy hair-dye in other words).

 

Afterwards we went to Raufoss to watch some modern version of "Hedda Gabler". At least I'll NOT review that one. First of all, Linda and I went something like 20 minutes before the staging was over. (Gehihi! And no one can get me since *I* was in charge of the abscence-lists ^^ Silly teacher, believing I'd never abuse that chance for my own benefit... ;p ) The play was... Well... Weird... And I didn't get to see the end either. I don't like modern stagings of classic plays (Let the Ibsenification of the world commence).

 

So, we were off to Gjøvik, then, to watch the Norwegian horror-film "Fritt Vilt" (I guess that can be translated as "Fair Game" as in game-hunt). There we met Bård and two of his friends. I guess I had mixed expectations, yet hoped the film-thingy would turn out well (yup, mixed messages galore).

Well... Over to the film, then, I guess...

 

---------------------------------------------------------------------------------------

 

This is one of the most talked about Norwegian releases this year, so I guess I was pretty excited, since Norwegian film has been improving greatly over the past few years and since I like the horror-genre (though I can't remember last time I actually saw one I think was really good).

 

The plot is very stereotypical for the traditional horror-film, then especially the splatter-genre. Five youths are on a trip to Jotunheimen when one of them injures his leg badly ("Don't worry, it's just a small rupture" *Cam paning down and revealing an ugly wound with bone-splinters sticking out the boy's calf*). At the same time, they're surprised by some bad weather, and their only chance to get away from it alive (errm) is to seek shelter in a deserted mountain-resort nearby. In the beginning, everything seems nice. The young people discover a well-filled bar and ever some stuff to patch up  their injured mate ("What the FUCK is that?!?! SUPERGLUE? ARe you using SUPERGLUE on MY leg?!?!")

Then, strange things start happening. Doors open and close without any logical explanation, and what do all the newspaper-articles about the young boy with the birth-mark across his eye and his family who went missing in the same area in the winter of 1975 have to do with it all? And not unexpected - soon the youths go missing. One by one.

 

Of course, there have been made Norwegian horror-films before, and some have even been really good. for instance "Naboer", but this is the first one in the typical splatter-genre. Where this is a genre that has mainly moved of to B-films in for instance the USA, this is, as mentioned, the biggest Norwegian film this year, and one may wonder if they have managed to make something special out of it.

Sure, it's something entirely new, seeing a film like this set within the majestic, Norwegian winter-mountains, but the plot is something you most certainly have seen before if you ever were into the horror-genre at all. Still, this isn't bad, not at all. It is in fact pretty entertaining, though you from time to time have to laugh a little from some well-used clichés. As for the actors, they do their job well enough. The only thing which surprises me is the role played by Martin Blindheim Midtstigen. I read somewhere that the director called him a nature-talent in front of the camera. I don't think that is because of his acting skills, at least, since I personally think he did the worst performance among the five main-characters. I guess he was the one of the male actors closest to gaining some sort of sex-symbol status due to his looks (personally, he looks way too slimy for my taste, though I know Linda would protest loudly ;p ).

As all films in this genre, this one also includes some maniac-killer who uses extremely violent and strange ways of taking his victims' life. This guy is clearly inspired by many of the masked killers of the American splatter-tradition, like Jason Vorhees or Michael Myers. Perhaps a good Norwegian counterpart to these characters.

 

The music does sometimes seem a abit too dramatic and exaggregated, but works well. One of the few times I've actually heard proper orchestrations on a Norweigan film-score. The song on the ending-credits, however, is one of the most hilarious I've ever heard. XD *starts singing loudly*

 

In the end, I'll say this is a pretty good film, though nothing new or unexpected, apart from in the Norwegian filmbusiness.

 

 

(Watch it, it's just me being picky ;) )

 

------------------------------------------------------------------------------------

 

 

 

 

 

 

 

Som vanlig er man angrepet av latskap og treghet og derfor kommer dette såpass sent som det gjør. Høstferien er godt overstått og man er nå i ferd med å kaste seg over de fryktede månedene mellom oktober og Denstorekjøpefestenkaltjulsomnoeninnbillersegbegynnerisluttenavseptember.

 

Men så var det den etterlengtede høstferien. Hva gjorde man så i denne høstferien? Satt og glodde i veggen? Neida, det var  den opprinnelige planen, men nok en gang ble man reddet fra kjedsomheten som varte frem til tirsdag. På onsdag satte man seg på bussen til Oslo. Der fortsatt jeg min sedvanlige studie av den merkelig arten homo sapiens. Jeg er nesten overbevist om at dette må ha vært en ny art, riktignok. Individet som satt rett ovenfor meg så ut til å være mer død eller levende of fullstendig ribbet for bein i kroppen - dette individet lå nærmest og fløt i setet sitt - de eneste merkede bevegelsene var når nevnte individ strakk ut en hånd for å tilfredsstille sin sult med sjokolade fra en skummel Rema 1000 pose. Dette individet spratt derimot opp som en gresshoppe på speed i det bussen stanset ved Gardermoen og ute av min verden var han. Like greit kanskje.

 

Man ankommer Oslo i den tro at Linda og co skal møte en på Oslo S, men så tikker plutselig en melding inn og sier at man må finne veien opp til Tveita på egenhånd. OVERLATT til seg SELV i oooonde Oslo! :o Nåja, skal man først seile i sin egen sjø, kan man i det minste seile litt ordentlig før man seiler seg avgårde til T-banen? ja-a... Hvorfor ikke seile bort til Outland? Joda, det gjør vi.

Outland ble dagens store gledelige overraskelse. Her tror man at man er alene i verden, og der treffer man plutselig Jan Tore som også har ventet på Linda. Skal vi seeee... Det finnes så utrolig mange måter t-bane-mannen kan si "dørene lukkes" på - hvorfor ikke gjøre det litt gøy?

*lav og hes hviskestemme* "Dørene lukkes!" *Lise og Jan Tore knekker sammen i latter* Skjønner virkelig ikke hvorfor ingen andre delte vår eksepsjonelt fantastiske humor. :o Nåja, man kan ikke forvente slik av teite, vanlige dødelige. Det er også fullt mulig å gå feil når man har to blokk-komplekser å velge mellom, men da kan man jo bruke tiden på å synge eller går på rødt lys! ^^ *breeeakiiing the laaaw*

Så treffer man Linda og man tar turen ned til byen igjen. (kaffe-cola-vodka er faktisk litt godt) Jeg vil ha bok om The Flanimals *sutre*

Etter masse surring rundt (folk ser ut til å finne det skremmende at tre sortkledde mennesker plutselig tar en gruppeklem på Karl Johan eller stjeler nesene til hverandre på t-banen) tar man farvel til herr Høyland og jeg og Linda er overlatt til oss selv. Hva bruker man kvelden til? Surre rundt! ^^ "neste stasjon er ... *laaaang dramatisk pause* ... Tveita..." 

 

Neste dag våkner man opp til en klar ny morgen, fuglene synger, sola skinner.. Eller nei... Glem det. Regn og herjing var det visst. Ned på Rimi og kjøpe mat. (Jeg vil ha haaappyyyy juice! Lykkelig juice laget av lykkelige appelsiner gjør deg lyyyykkeeeeliiiig! JUUUUIIIIICEEEEE!!!!!!! ) *errm* Jepp! :] Hva gjør man i dag? Jo! Passe Ayla. Søte, lille piken begynner å bli stor (meg lese Lovecraft! ^^)

Deretter bestemte man seg for å dra på kino. Valget falt på United 93. Kanskje det kommer en ordentlig anmeldelse etterhvert. Jeg var veldig skeptisk til å se en film rundt 9/11 og WTC. Det var veldig lurt at regisøren ikke er amerikaner og at man har valgt å ikke bruke noen kjente/B-skuespillere og ikke har noe karakterfokus. Filmen var faktisk ganske bra, og skal jeg være ærlig har jeg aldri vært i en kinosal hvor det har vært så stille.

Når det er sagt er det ikke morsomt å bli forsøkt tilnærmet av ca 40 gamle karer med sannsynligvis noen innabords og ufine intensjoner. Ellers vellykket kvled.

 

Fredag: Cammyyyy-daaag. ^^ Man var særdeles lykkelig. Etter å ha kjent Camilla-personen i et og et halvt år skal man endelig møte vedkommende. *dra ned til Oslo S relativt tidlig på dagen. Det er kjedelig å vente. Særlig når man må vente i en time. KJeeeedeeeeliiiig. Man beveger seg snart over til Oslo City. Det er morsomt å snike seg innpå folk mens man snakker med dem på telefon. ;P Whii!

Dagens store mål var shopping-tur, og det ble big-time shopping også. Man er fullstendig blakk etter at man kjøpte seg først Princess Mononoke (nei, det var IKKE fordi det var ulv på coveret, Camilla ;p), man kjøpte seg også en sort jakke, en blonde/netting topp som var veldigveldig fin og het noe med pirat, en korsett-aktig ting og flosshatt. :D

Jeg har funnet ut at jenter er kroniske selvpinere. Ingen klarte nemlig å bevege føttene på normal måte i det man kom tilbake til Liylas leilighet på grunn av selvpåførte høye hæler. :p Spiiiise lasaaagne. ^^

Og siden man har fått beskjed om at man ikke er ønsket hengende fulle omkring når andre skal sove er det bare greit å ta en blodig hevn med så høyt koffeininntak at effekten blir den samme.

(Og dette er siste gangen MTV skal slås på ved et uhell. Jeg kommer til å ha mareritt om dritt hop videoer i månedsvis fremover. :o   ) Nok en gøysom surre-rundt kveld med andre ord.

 

Lørdag: Våkne opp tidlig. Ikke gidde fikse seg og se ut som takras. Vente på Ashraf. Ned på Oslo S. Si hade til Camilla ( :'( ) Kjøre hjem.

SOOOOOVEEEEE! :D

Jeg satte meg ned.

 

 

Jeg tenkte.

 

 

 

Jeg ga meg til å skrive.

 

 

 

Jeg fjernet teksten.

 

 

 

Det gikk opp for meg at det egentlig ikke var noe å skrive om. I det hele tatt.

 

 

Tror faen meg dette er det beste innlegget jeg noen gang har skrevet.

 

 

 

 

 

 

Hah...

Det ser ut til at man ikke er så flink til å skrive her som man en gang var. Jeg kan fortelle hvorfor. Det er de firkantede lamaene med strikkeskjerf som fortalte meg det.

 

Ikke sant, ja.

 

Hva kan man så berette fra denne frodige og fantastiske verden og fra den enda mer gledesbringende og givende kroken kalt Toten (merk likheten med et visst tysk ord. Oh hail Totentransport). Man har gjort en studie av mennesket. Mennesker er merkelig vesener som utrolig nok kan finne det givende å underholde seg selv med aktiviteter som aerobic *grøsse*.

Mennesker kan også være en smule vanskelige å forholde seg til. Enkelte ganger tror de at det er helt greit å prøve å ta avgjørelser og bestemmelser som ikke her har noe med virkeligheten å gjøre på ens vegne. Ofte er de både løgnaktige og hyklerske, for ikke å snakke om når man endelig tror et menneske er bedre enn de mange på en del måter. Disse er de aller farligste og bør omgås med varsomhet. Når man endelig begynner å stole på dem har de det nemlig bare med å røpe sine særdeles lite tiltalende sider på en måte som kan spesielt sårende om man ikke er på vakt.

 

Så pass deg for homo sapiens. Stol heller på de hoggtannede monsterpandaenes verdensherredømme sammen med giraffene og lamaene.

Se for deg følgende scenario...

 

En meget overbefolket by på USAs vestkyst. Motehus, luksusvillaer, Hollywood og alskens obskøne rariteter side ved side. Selve symbolet på alt som er amerikansk ligger badet i morgenlyset. Solen skinner så asfalten er nær smeltepunktet. Plutselig lyder et bulder fra dypet av bakken. Jorden rister svakt og sprekker kommer til syne, skyskrapere begynner å vakle. Dommedag er nær.

Sakte men sikkert begynner virkeligheten å sive inn i trege, solbrente hjerner. Panikk og masse-hysteri. Hver familie kaster seg i sine fem biler, men det er for sent. Sakte begynner jordmassene å gli unna - landstykket er i ferd med å gi etter. Høyhus raser sammen under sin egen vekt, gater blir revet i to. Folk kaver over hverandre og skriker som stukne griser, men det er så altfor for sent. Vaklende Hollywood-blondiner må gi tapt i det voldsomme presset. Snart begynner landmassene å skli. Nedover. I havet. Selve symbolet på det erke-amerikanske vasket vekk med vannet.

 

Bare se det for seg. For et drømme-scenario.

 

Geografi er egentlig ganske kjedelig, men det er praktisk å bli minnet på nyttige ting - slik som at Los Angeles og større deler av ID-/Hollywood-beltet kommer til å havne rett i havet i fjernere eller nærmere fremtid grunnet kontinentaldrift.

 

 

Apropos:

 

Lise: Hva skal vi gjøre?

Linda: Vet ikke. Gå ned og sette oss midt på bussholdeplassen igjen? Det er jo litt gøy.

Lise: Ja, men når bussen kommer, kommer vi til å bli litt eid.

 

 

(Yes, James, I'm writing in Norwegian this time :P )

 

 

Etter å nesten ha avlidd med døden på grunn av varmen, mangelen på varme og mangelen på fornuftige ting å ta seg til, ble jeg endelig reddet. Redningen besto i Linda og Liyla på gårdsplassen i bil og på vei til Oslo. Sånn helt spontant hoppet jeg i bilen og ble med på ferden (eller, det var en blank løgn, det var nok ikke helt spontant, men dårlig tid fikk jeg i det minste første dagen  *peke på Linda* SKAMME SEG! Neida).

 

[Dag 1]

 

Ikke så mye å berette av interesse her. Stuet oss inn hos Liyla osv før vi dro på kino. Der så vi Date Movie. De andre så riktignok ut til å hygge seg, selv om jeg personlig synes det er noe av det jævligste mølet jeg noen gang har sett. Greit nok - komedieserien SCARY Movie går nesten til en viss grad, men Date Movie er over mitt lik. Ingen grunn til anmeldelse nei for dette er en av seks om jeg skal være snill.

 

Deretter ble vi ble dratt rundt på råkjøring kombinert med sightseeing i grünerløkka området før vi endte opp på en eller annen café etter at jeg først ble forsøkt tauet inn av innehaveren før han klarte å taue oss inn alle fire. Der fikk den stakkars servitrisen an nøye gjennomgang på hvordan man kan lage iskaffe av vanlige kaffe-ting man kjøper i kaffebarer.
Etterpå ble overlatt til oss selv siden de andre skulle ut på byen (faen ta aldersgrenser og min mindreårighet). I stedet hadde vi cider i kjøleskapet som vi kunne kompensere med  (her vil nok Linda legge inn noen kommentarer om at det var jeg som kompenserte, men henne om det). I hvert fall så synes jeg fortsatt det var utrolig gøy å finne ut at det finnes ildfluer i Norge. Det er nemlig like gøy å spille ekstremmetall fra åpen leilighet midt på natta og det er helt logisk å få med geite i hver eneste setningr i alle samtalene man fører på MSN. FAKTISK.

 

 

[Dag to]

 

Sovemasseførst.

 

Man blir innleid som barnevakt på denne hviledagen (hvile på en søndag spør man?)

Da bar det over til Sherry der man hilser på lille Ayla og veldig store Petter. Man hadde ikke tilgang til tv fordi vesla hadde lært seg noe nytt - nemlig at det er veldigveldig gøy å slippe fjernkontroller i do for deretter å lokke igjen. Derfor ble det sitteuteogsurreogpassepåatAylasover kveld.

 

Nå har jeg sovet i skinnsofa som var minst 10 centimeter enn kroppslengden min (som til informasjon er 167 cm uten sko) og derfor hadde jeg vondt i ryggen dagen etterpå. Dumme sofaen. Dummedumme ryggen. Dumme...

 

 

[Dag tre]

 

Først kommer man seg opp veldig tidlig på dagen fordi liten Ayla er våken mye tidligere enn smålate oss. (Fy faen så lei jeg er av den snømann-bamsen som synger "Jingle Bells" på noe av den mest obskure engelsken jeg noen gang har hørt. Hører jeg den en gang til er jeg ganske sikker på at jeg kunne drepe)

 

Man karret seg omsider tilbake til Liylas leilighet og fikk kommet seg i hus før noen så småtrøtte oss i en temmelig ustelt forfatning.

 

Det hadde forøvrig blitt klart at Linda hadde avtalt å møte Jan Tore (som blant annet er forfatter av Kråkereiret, veldig velskrevet space), så da dro man ned til byen i ett-tiden der det viste seg at det skulle vise seg at det ikke er så lett å finne frem i Oslo som en skulle tro

 

"Hvor skulle vi møte broren din a?"

"Vet ikke, jeg ringer ham"

"okaj"

"Hvor er vi egentlig?"

Aner ikke, men den bygningen der ser ganske viktig ut"

 

(Ved nærmere undersøkelse viser det seg å  være Oslo Tinghus)

 

Så var man tilbake på Sentralbanen og på vei til Oslo City. Og LInda, jeg tror det er bevist nå - jeg ER bedre til å få øye på folk på lang avstand - sådetså!

Etter et mislykket forsøk på å skremme Jan Tore var man snart på vei oppover Karl Johan (som forøvrig også var veeeldig vanskelig å finne, eller hva?) i den berømte Tig(g)erstaden. Jeg har egentlig aldri skjønt det med Tigerstaden. Det er jo ingen ekte tigere i Oslo - bare en stor i bronse ved sentralbanen - men tiggere er det masse av. Jeg vurderer navneskifte. Skal stille meg utenfor Stortinget og klage.

På veien oppover Karl Johan fant jeg ut at Linda - som i utgangspunktet aldri har likt Wodkapolka - ikke er så begeistret i Wodkapolka-allsang (i den grad to personer kan regnes som allsang)

 

WOOOODKAAAPOOOLKAAA!!!! TRALALA!

 

Nåja...

 

Det var veldig varmt og for ikke å dø av varme og dehydrering fant man veien innom en kiosk som var stappfull av fransktalende folk. (jeg liker ikke turister, jeg liker ikke turister, jeg liker ikke turister) Man var heldig og ble spandert is på. *glad* Så oppholdt man seg en god stund i parken foran Stortinget. Vi snakket om gøyere ting enn de som var inne i Stortinget (med mindre noen på Stortinget plutselig hadde bestemt seg for å tørke støv av hjernecellene og kastet ut byråkratcellene med det samme).

 

Etter å ha sagt hadebra til Jan Tore gikk man mer rundt i Oslo. Jeg var flink og brukte masse penger på Sound of Noise.

 

T-bane er gøy. T-bane er gøy å synge på. (WOOODKAAPOOOLKAAA)

 

Jaja...

 

 

[Dag fire]

 

dagenjegbruktemesttilåirriterelinda

 

Først oppdaget jeg at jeg hadde mistet tannbørsten min. Det var ikke gøy. Derfor gikk man ned til Rimi med søkkvått hår og solbriller og så sikkert helt tulling ut, gikk opp igjen og oppdaget at man hadde pådratt seg århundrets største gnagsår. (au) Den lille turen skulle gi meg gnagsår, mens all vasingen i Oslo gikk heeeelt finfint. Verden er rar.

 

Man ville på Mitt Skattekammer. Det gikk ikke så bra fordi det er vanskelig å finne frem i Oslo. Først dro man til Sentralbanen, så dro man tilbake til Tøyen der man begynte å gå, for deretter å gå seg bort noen ganger. (skole som ligner på skolen fra Silent Hill er gøy, ikke skummelt). Man kom omsider frem etter masse gåing som kan tære føttene av selv den beste kappganger. Stengt. Bare Stengt... STengt grunnet oppussing. Fremtid uviss. Man hadde gått i evigheter uten nytte.

 

Stengt...

 

Man gikk tilbake (og det er faktisk en temmelig rasistisk kommentar, LInda - Pakkisgata 57 selv om det muligens til en viss grad kunne stemme bittelittegrannet :P ).

Om ikke annet kjøpte man seg pent korsett og V for Vendetta i bokform (endelig!)

 

Det var egentlig det.

 

 

[Dag fem]

 

Hva gjorde vi denne dagen da tro?

 

I grunn relativt lite. Vi slakket den mesteparten av dagen til vi dro bort til Sherry.  Der slakket vi den enda mer sammen med Sherry.

 

Etterpå dro vi på kino. (her er det nok litt delte meninger ute og går igjen)

 

Denne gangen så vi Stay Alive som var en betydelig bedre opplevelse enn Date Movie, men allikevel, Joda, Stay Alive var helt fin underholdning og slett ikke ille som skrekkfilm, men det ble litt for mye dataspill-versjonen av the Ring. Her var det nemilg ikke video som drepte deg, men et spill. Moralen med filmen er vel - ikke spill spill du ikke vet hva er og ikke kødd med Elizabeth Bathory. øøøøh?

 

Det er nettopp det, når amerikanerne prøver å adoptere de klassiske, øst-europeiske vampyr-legendene for å gjøre dem sine egne slår det litt krøll på seg for meg (hvor mange ganger har vel ikke Dracula blitt voldtatt av Hollywood i en lang rekke dårlige vampyrfilmer?). Hvem i helvete tror vel at grevinne Bathory var en amerkansk plantasje-eier? *fnyse*

 

Man har funnet ut at det er litt gøy å gå gjennom Oslos gater sort og skummel på kveldstid. Når folk ser forskremt på en og man bare smiler søtt tilbake er det enda gøyere. Og andre ganger beviser folk at det er grunner til at jeg misliker 90% av alle folk.

 

På vei til T-banen går en flokk oppdollete vestkant-sminkedukker rett opp foran oss og stopper midt i synet på oss. I ekte Linda-stil ber Linda dem å se til helvete å passe seg. Selvfølgelig går ikke den slags upåaktet hen.

 

"Pass dere selv a!"

"SATANISTER" (anm.: Ikke at jeg forsto hva situasjonen hadde med satanisme å gjøre, men jeg fikk da i det minste en god latter)

 

Meg: *rekke finger til sånn dumskap*

De: Å, stikk den opp i rævva di a!

 

Og der fikk jeg bare nok et bevis på hvorfor jeg misliker de fleste her i nærmiljøet som er omtrent akkurat som de der. (selv om det kan bemerkes at situasjonen kunne ha vært unngått :P )

Så var man hjemme. Linda ville ha kebab. det ville ikke jeg. Jeg kjøpte iiiiiis!

 

[Dag seks]

 

Man dro hjem og det var vel det. :P

Buss er gøy. Man kan sitte i sin egen verden på buss. (buss med UUUUU)

 

SÅ var man hjemme - alt var som før og jeg er litt forbanna fordi jeg ikke har ADSL-linja mi før mandag tidliigst. *skyte Eidsiva bredbåndleverandører*

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Yo ho and fifteen men on a Dead Man's Chest!!!

 

Finally, the pivotal point of the year had arrived. The opening of Pirates of the Caribbean II - Dead Man's Chest. Some of the critics had given rather mediocre reviews and though I never really listen to those little buggers I couldn't help being a bit anticipated. Afterall, there is a thing with sequels. I'm at least glad I ordered the ticket. Haven't seen so many people at Gjøvik Cinema for ages, and there were even to viewings. I also didn't have to go alone since Ingeborg was so kind and asked me the day before. *hugs Ingeborg* 

 

Now, let's head over to the film itself. I was seriously annoyed when I actually had to wait ten minutes past time for the film to start, but it was truly worth it. The first thought that struck me when the first scene passed over the screen was that this film seemed to have a lot darker approach than the first one. It's Elizabeth's and Will's weddingday and she is waiting in the rain for the time to come when agents from the East-India company (which reminds me of the bug in the Norwegian subtitles so that "ø" was spelled "o") storm in and cease them both. They are charged with helping a man sentenced to death escaping and the penalty is death for them aswell. There is one chance for them to escape, though - they must bring the leader of the Company Captain Jack Sparrow's compass.

 

In the meanwhile, Jack has escaped yet another nasty fate and enters the film in his usual amazing way - perhaps not as striking as in the first film, but visually quite pretty (yes, we do know mr. Sparrow has a very attractive visual apperance, but that was not my point right now :P ). His Pearl and his crew are soon caught in a nasty hurricane and as the storm approaches, strange things start happening. Jack is contacted by one of Davey Jones' involuntary henchmen - Bootstrap Bill Turner. Sparrow's time has run out, his debt is about to be paid and the debt Jones wants is nothing less than his soul worth hundred ordinary human souls.

 

These two quests are soon intertwined and our heroic trio have to face both menacing cannibals (the cannibalic scenes actually got the film banned in China) and a very slimy, pelagic crew of undead pirates a bit more evil, a bit nastier and a bit more of everything than the first one. We do meet some of the old buggers such as Ragetti and Pintel (the guy with the eye and his mate) and a surprise or two. ;) We also meet a few new characters, such as the witch Dalma (played rather vividly by Naomie Harris) and characters already mentioned. Bill Turner works as the more serious counterpart as the nice pirate and Will's father. (and to Kjetil if you read this; there's a little someone just for YOU there. You know, those sharky little fellas ;p )

 

Visually, POTC II looks absolutely stunning. The CGI-effects work really well, and there's little to complain about. Everything from the slimy fish-pirates, to Kraken - the mysterious sea-monster (some fun for us Norwegians here. You'll know what I mean when you watch it) to such little things as animated bullets. Strange enough, the only effects which don't really seem to make justice are simple things as blue/green screen in certain scenes. Props are also beautifully made, everything from the ships the Black Pearl and the Flying Dutchman to mere trifles.

 

As for the acting - Johnny Depp steals the show as always the charming, chronically half-drunk  scoundrel Captain Jack Sparrow. Both Orlando Bloom and Keira Knightley seem to act better than earlier. Knightley has in the meanwhile earned herself an Academy nomination and Bloom seems to have become more believeable in his acting as he has become older. An amusing detail is that we have a Swede in one of the key-roles - Stellan Skarsgård as Bootstrap Bill.

 

The score is mainly the same as before, but a little bit more bombastic and detailed which probably can be explained by hiring Hans Zimmer for the composing instead of Klaus Badelt (whom I by the way thinik did a great job on the previous film).

 

Are there any bad things, now?

Hardly any if you ask me. It's fun, it's packed with action and even a bit of emotion, everything a good adventure-film needs. Of course, in many ways, the plot is structured the same way as in the first film, but isn't this recipe necessary in most adventure films?  There are so many memorable I would like to mention, but that would spoil some of the fun.

 

And the score?

 

Film: 5/6

Depp: 6/6

Nå skal jeg bare fortelle litt om sommeren. Hva annet er på sin plass når sola steker på vinduet og det er tretti grader i skyggen? Selvfølgelig, jeg kunne jo snakke om jul, det kan man alltid. Det er aldri fortidlig å starte med juleforberedelsene i disse dager. Men jeg skal da altså snakke om sommer. Hvis noen vil jeg skal snakke om jul kan jeg sikkert gjør det en annen gang.

 

Sommeren er jo slik en fantastisk årstid. Ikke bare byr det seg rikelig med muligheter til å pådra seg solkreft for det solglade flertallet blandt oss. Det er selvfølgelig uten betydning at de av oss som derimot skyr sola er med på å dra disse statistikkene ned. Sola er nemlig det man - som seg hør og bør - skal leve for om sommeren. Ellers er det jo bare om å gjøre å feriere mest mulig og tjene mest mulig penger - samtidig!  Er det i det hele tatt mulig å tenke seg noe mer avslappende? Feriere på harde livet og arbeide - SAMTIDIG! Det må jo være en drømmetilværelse.

 

Det finnes jo de av oss som ikke skal - eller strengt tatt ikke vet - om vi skal arbeide eller feriere. Dette er en gruppe som tilhører de store mørketallene - dette er ikke ekte sommermennesker. Et sommermenneske er sorgenfritt, solbrunt og har rikelig med tid - og selvfølgelig alt for lite tid i tillegg - til både å arbeide og feriere og på alle andre måter ha det som plommen i egget. Alle de andre skal helst ikke sees, de er en skamplett for det norske samfunn (et samfunn jeg godt kunne tenke å komme sterkt tilbake til i en annen oppføring). Og dette er jo selvfølgelig bare som seg hør og bør - feil må jo skjules, skulle jo bare mangle det. Dette utføres selvfølgelig knakende bevisst eller tilsvarende ubevisst på grunn av sommerens berusende eufori.

 

Skal vi ikke alle som en ta oss en tur ut i sola og bli lykkelige mennesker?

 

 

 

 

 

Water... LOAAAADS of water. :P

 

Okay, just my first thought after wathcing the first film I've been to in a really long time - Poseidon. It was one of the usual trips with just Linda and I again. I really wanted to watch the new version of The Omen since the original one really rocks, but then again, the evil people at the cinema in Gjøvik decided to stop showing it JUST when I had planned going, so then we decided to watch Poseidon instead. :P

 

Well, let's start with a brief survey of the film. The gigantic cruise-liner Poseidon is sailing the wide ocean, holding a New Year's cruise. It's full of passengers, and we are introduced to the main characters at an early point in a traditional way; the Hero (hero with H in the true, American way) , Dylan,  who is a professional gambler and well... There seems to not be a thing he cannot handle. Maggie and her son Conor, Elena - a south-American woman who has been smuggled on board by a member of the crew in order to get to New York to see her sick brother, an elderly homosexual with a broken heart, the former mayor of New York, his daughter and her boyfriend.

 

The cruise is proceeding as planned and everybody is celebrating the dawning of a new year when the crew on the bridge suddenly notice something strange on the radar. One of them picks up a pair of binoculars and stare into the horizon. Slowly, the moon disappears behind an immense wall of water. A monster-wave is on it's way. A few minutes later, hell breaks loose. Poseidon lands upside down and a few hundred passengers are lucky enough to survive after staying in the ballroom or the disco. Our Hero, Dylan, thinks he knows a way out through the propels and is soon followed by the other main-characters and they all embark on a quest to the bottom (which is now the top) of the ship. A quest they all won't survive.

 

 

Titanic was a film I never watched (I was just eight when it came out and I haven't had much interest later), but that was still my first thought when I watched this film. A modern version of the Titanic-tragedy (though this film also is a remake of a film I haven't seen, so I cannot compare them). Something also tells me that the reason for re-making such a film might not be coincidential, considering the 2004 New Year tsunami in East Asia.  Anyways... It's no secret Hollywood wants to earn loads of money.

 

Visually, the films looks pretty good, though there is some mediocre CGI in the opening scene. On a big screen, the majestic Poseidon looks a bit too pixel-ish, the same can be said about the monster-wave. This is a big-budget film, and in 2006, we DO have better technologies. Apart from that, there isn't much to complain about.

The acting... Well, this is an action-film so there isn't much to be expected from the actors. Some of them are pretty good, but they don't have much dialogue to do them good. Though action is the major part here, they could still have worked a bit more on the script, it sometimes becomes a bit dull compared to all the bang, sploosh and boom constantly going on around them. I do not doubt they do their best, though. Another thing which annoys me about these kinds of films is the order of people dying (no, I'm not going to reveal anything to you). How come the people with the least camera-time always are the first one to go along with the non-whites? Then, to make it REALLY exciting at the end, they let perhaps one of the leading characters die, when the most important ones escape the disaster with just a few scratches.And of course, the mentioned people always have an extreme amount of luck on their side. Afterall, we're talking about Hollywood. The Americans want a happy ending, I guess. *pukes*

 

I make it sound like I didn't like Poseidon, right? Well, that's not the truth, I liked it very much. It's good entertainment, if nothing else. It's full of the clichés you find in nearly every disaster film, it's full of bad dialogue and few surprises, but it's still a pretty good film.

 

A four from me. :P

 

People might think I've abandoned this dear, little blog of mine forever, or perhaps that I've been eaten by a whale. Who knows... It's been a heatwave here lately, so know one would ever expect the whales of going inland under these temperatures, so that's exactly why the danger of being eaten by a whale is even greater these days. The whales are in fact really clever and know how to use stupid humans.

 

Enough about whales...

 

There are loads of events I could might make an exact (or not so exact as for what CERTAIN events concern) account of the last week's events. I could have told about the party at Hersjøen, but since it's already a week ago and for certain reasons I choose not delving too deeply into at now as things have calmed down I won't. I could also have told about the evening at Mina's place the night after the last day of school, but in the end, all you would remembered would have been Linda and Minda cheering to a football-match (who cares about a  bunch of men running around on feel for a ball?!?! Can't those guys just check their pants for balls? XD) I could also have complained about how I have to get up at 6 'o' clock tomorrow since I've finally got myself a job or about how I used far too much money on clothing (wow, for once I didn't spend too much money on CDs), but no... You'd rather give yourself in for the whales instead of suffering that fate...

 

What I have been thinking about lately, however, is the principles and values of certain people (and to someone who'll probably read this; yes, I talk about principles and those are none of your business, so shut up ;) ). Every practice - whether it's political, personal, business-related or just of mere comradeship and common interests should - must - be grounded on a solid and not too detailed (yes, many details like nubmres and numbres of commandments just leaves more room for fatal loopholes) ideology. For instance if you're making a club about cabbages the first rule should be that the staff is totally devoted to cabbages? It's not enough that a new-hired staff-member is just kinda fond of vegetables, but no real cabbage-fan even though this person has some relevant knowledge which could be used. This person should then be given that task only and not be burdened with any responsibility which demands a certain devotion for cabbages. If this new-hired staff-member simply acts like a stuck-up and un-digestable person, the last thing a boss should do is hiring this person.

 

And no, this wasn't purely hypothetic, all I can say is that it was not about cabbages and that I'm seriously afraid of that certain climbers might ruin something to which I'm very devoted and there's nothing I can do about it.

06.06.06... Premieredatoen for the Omen. Slippdatoen for masse norsk svartmetall. Dagen ledere for mange kirkesamfunn ber de troende holde seg innendørs og flere sekter spår dommedag og apokalypse. Dagen da the Church og Satan i USA skulle gjennomføre enorme feiringer og all verdens kirketjenere frykter for sine kirkers velvære. Men hva skjedde EGENTLIG på denne skumle dagen?

 

For mi del startet alt egentlig helt normalt. Man satte seg på bussen som for en gangs skyld verken var for kald eller for varm. Man møtte opp på skolen, noe jeg egentlig ikke helt skjønner grunnen til, siden det strengt tatt ikke er noe som helst å gjøre. Mattelærere har sin egen oppfatning av ordet "moro". Det vil ikke si fri eller noe annet fornutig, nei "la oss starte på pensum for 2MX og 2MZ, er ikke DET gøy dere!?!" Kanskje det var antydninger til djevelskap allikevel?

 

Dagen forløp så å si normalt, men så satte man seg på dataen i matfri. Her ante man fred og ingen fare, surfet i fred og ro i det skjermbildet plutselig låste seg. Man trykte febrilsk på Tilbake-knappen, men den lystret ikke. I stedet begynte man å studere verktøylinjen sin. Den lille pilen ned for sidevalg på Tilbake-knappen hadde plutselig blitt erstattet av et 6-tall. Merkelig, tenkte jeg. Så prøvde jeg Frem-knappen, og det samme skjedde. To 6-tall på skjermen min der de ikke hadde noe å gjøre. Merkelig tenkte jeg nok en gang, hadde det dukket opp et 6-tall til nå, skulle jeg ha ledd godt. Men det gjorde man ikke. Plutselig la jeg merke til pilen ned ved E-post knappen - i samme øyeblikk som jeg så på den skiftet den til et 6-tall. Man hadde 666 på skjermen. (dette er faktisk helt sant, aner ikke hva som var i veien med det skrudde datasystemet i går. Har alltid ant at det har vært noe rart med de der).

 

Så... Man kom inn til tysk-timen og oppdaget at man ikke hadde gjort leksene sine. Hva gjør man nå? Håper man ikke blir hørt eller kikker hos naboen. Men akkurat i det høringen nærmet seg meg kjente jeg noe rart. Jeg hadde begynt å blø neseblod. Lærer spør meg, jeg er ikke helt i stand til å svare. "Lise, blutest du?" "eeeh.. Jaaa..." "Jamen, da skal jeg ikke høre deg." Snakk om flaks og uflaks på samme tid.

 

Hjemme igjen gjorde man seg klar til å dra ned til Kapp. Og på veien til Kapp så man nok en gang noe merkelig.I aldersboligene var det flere leiligheter det ble flagget fra. Nokså mystisk når det ble sagt at satanistene ønsket å flagge på denne dagen. Vel, det KAN jo ha vært malplasserte svensker (Sveriges nasjonaldag 06.06.06... LOOOOOOOL osv...), men hvorfor i helvete (!) flagget de med det norske flagget da? Nåja. De om det. ;P

 

Nesten hjemme igjen så man enda noe mer merkelig. Nede i veien omtrent en kilometer fra huset mitt veltet røyk utover veien og jordene og jeg kunne se en tung, sort røyksky med noe røde tunger i over bakkekammen. Bilverkstedet hadde tatt fyr!

 

Og alt dette har sikkert en helt logisk forklaring allikevel. ;P Eller?

Denne oppføringen burde egentlig mest ha handlet om tre ting: Hår (stort, langt og eeeeeh... springy?!?!?!), en natt i september i fjor og Satyricon.  Hvordan kan det ha seg at man kan skrive en hel blogg om dette? Frida-besøk har det seg nemlig med å bli svært interessante besøk.

 

For det første har vi funnet ut at vi skal utvikle vårt eget politiske system. Dette skal være mest mulig anarkistisk og venstre-orientert av naturlige årsaker, den eneste fast bestemte regler er at det skal være forbudt med hårlengde under en viss lengde. Dessuten skal vi tvangsflytte langhårede, mannlige finner fra Finland til NOrge. Går det ikke av seg selv legger vi ut ølkorker som spor. Vodka kan være risikabelt, siden vi ikke ønsker at de skal dø av alkoholforgiftning før de når frem hit. Forøvrig står integrasjonspolitikken i høysete (nei, ingen hadde noen former for baktanker. ;P )

 

Man har forøvrig laget liste over ting man må prøve å gjøre i sommerferien:

 

 

Noe senere gikk man en tur i skogen, og da fant man endelig ut hvor gaupa holder til. Det var ganske overtydelig, siden det neppe hadde ligget skjelettet fra masse fugl der samt et halvt rådyr ellers. Man fant også ut at skogen her er en svært skuffende opplevelse. Har man gått noen meter kommer man nemlig til sivilisasjon igjen, og da er det jo ikke ordentlig skog lenger!

 

 

Eller er det noe som er alvorlig galt når Satyricon visstnok har blitt utsatt for et lengre intervju i TOPP av alle blader her på jord? Nåja.. Bare i Norge sier nå jeg. Kanskje Norge begynner å utvikle samme metall-kultur som Finland? Det kunne på sett og vis vært gøy, men på andre måter ikke.

 

Så var det dette med å sitte i senga, spise opp en hel STOR pose med Twist, drikke masse brus og ødelegge alle Twist-papirene systematisk etterpå. Man har det alle gøyest når man ikke gjør noe som helst! ;P

Logisk samtale:

 

Frida: *leker med bamsen min som har store føtter* Hobbit! Jeg vil ha en ordentlig hobbit også!

 

Lise: Ja du vil vel det... *se lurt på*  Eller, da vil du vil ha en alv i stedet

 

Frida: Kanskje det

 

Lise: Den har jo langt hår i tillegg!

 

Frida: Jamen, tenk om det ikke er mote hos alvene å ha langt hår lenger.

 

Lise: Men det kan de jo ikke

 

Frida: Vi må nesten bli venner med alle valaene samtidig for å bli kjent med de nyttige alvene

 

Lise: De kan jo innføre forbud mot hårklipp?

 

Frida: Og hva mer?

 

Lise: De kan jo bli landsforvist fra Valinor, da.

 

Frida: Og hvor ellers skal de dra, liksom? De kan jo ikke dra tilbake til Midgard.

 

Lise: De kan jo liksom padle litt rundt.

 

Begge: *knekker sammen og ser for seg en flokk alver ro i sirkel rundt i en liten robåt*

 

 

 

 

 

Og alt dette er sånt som er tusen ganger morsommere når du er midt oppi det. ;P